Meg ja…
Jeg er en jente på 26 år som bor ved kysten i Sogn og Fjordane. Jeg har en sønn på 5 år og en bonussønn på 12 år. Jeg er forlovet og samboer med verdens mest fantastiske mann, og vi skal gifte oss til sommeren <3
Jeg jobber i barnehage. På fritiden sitter jeg aaaltfor mye foran pc’en. Jeg tar også en del bilder med mitt fantastiske Canon EOS D450. Jeg prøver å få tid til å strikke, men det blir nok ikke prioritert i det hele tatt, dessverre.
De siste årene har jeg slitt med psykisk sykdom, men har nå erklært meg frisk, ihvertfall på papiret.
Det var kort om meg, skal se om jeg kommer på mer etterhvert =)
Stilig bilde – det sier egentlig mye om deg når man har lest litt om det og vet hva du sliter med :)
Takk :)
Sliter selv med sosial angst ett h… fortiden )= mest lyst til og bare forsvinne langt vekk og komme tilbake når jeg føler for det.
den sykelige sjenansen river meg i stykker inn vendig.
å være med nære familie og nære kolegaer går greit med og nære venner går mer eller mindre bra, klarer og beholde roen men ellers blir jeg drit sjenert og nervæs.
som går mye utover den sosiale biten på jobb: ta imot foreldrene til barna eller treffe på kolegaer jeg ikke har noe daglig kontagt med (har felles undervisning med) Er lærling på barne skole. og snakke med rektor, innspektør, vaktmester og de på kontoret går greit nok men møter jeg på andre lærere feks blir jeg piss sjenert/nervøs,, for å ungå og bli nervøs trekker jeg meg vekk, unngår ofte folks blikk kontagt klarer snart ikke lenger se folk i øya fordi jeg viser tegn på usikkerhet og tørr ikke prese meg til situasjoner som utløeser angsten og da baller angsten seg!!!!
Hei Sara!
Jeg kjenner sååå godt til det med å ha lyst til å bare forsvinne. Men, det går ikke, så man må bare takle dette her…
Vi har det veldig mye likt. Håper du har noen å snakke med om alt dette, f.eks psyk.sykepleier eller psykolog?
En klem til deg.
Sara: Det er angsten for angsten du er redd for. Tenk for deg selv: Hva er det absolutt verste som kan skje når du snakker med folk du ikke kjenner?
OK, så ser de kankje at du skjelver i stemmen, at hånda rister etc. Men hva gjør egetnlig det? Tenk heller at de fleste rundt deg faktisk ønsker deg alt godt, og jeg tror heller man føler MED noen om man evt skulle se at de følte seg ukomfortabel i en situasjon.
Jeg tror også at straks man kan tillate seg å ikke være sosialt perfekt eller på topp, så vil angsten slippe taket. I mange tilfeller er det mer som skjer oppi eget hodet, enn hva andre tenker og registrerer.
Det er heller ikke unormalt å har litt uro for nye mennesker. Faktisk hender det også at mange tenker først og fremst på hva andre tenker om en selv. Ergo tenker ikke andre så mye om deg, de tenker kanskje først og fremst hva DU tenker om DEM.
Så man kan godt slappe litt av.