Det begynner å gå opp for meg nå. Snart er det slutt. Slutt på livet jeg har levd til nå. Det er slutt på alenetiden, det er slutt på å være bare meg. Nå blir jeg en del av “oss”. Og “vi”. Og det er skremmende. Jeg elsker å være alene, det er det som har gjort at jeg ikke har mistet vettet helt. Fra å ha barnefri to kvelder i uken og annenhver helg, går jeg nå til å aldri ha barnefri. Og fra å være ALENE når Trollungen er i barnehagen, går jeg nå til å alltid ha Handymanen i nærheten, aldri få pusterom. Jeg har hatt min siste frihelg, på fredag er den siste fridagen.
Men jeg skal prøve så godt jeg kan å se dette på den positive siden. Jeg SLIPPER å være alene mer. Jeg får tilbringe mye mere tid sammen med Trollungen. Jeg blir vi. Jeg slipper å ta avgjørelser alene mer, det er alltid en kos å få når jeg trenger det. Jeg får en annen type frihet. Om jeg får lyst til å gå en tur midt på natten kan jeg gjøre det, og vite at Handymanen passer på Trollungen.
Jeg er redd jeg skal miste meg selv i prosessen fra meg til oss. Men jeg vet ikke om det er en negativ ting? Kanskje jeg finner en ny meg? En som kan elske livet, og seg selv?
Synes du har kommet langt jeg, da. Men noe jeg har lurt på er hvordan din “sykdom” påvirker ditt parforholdet ditt?
(Jeg unngår å binde meg fordi jeg er redd å bli en byrde, evt bli avvist på grunn av de begrensningene jeg setter for meg selv. Hadde vært interessant å høre m andre som har det noenlunde likt.. ;)).
Har tenkt på å skrive om det, men jeg har ikke kommet så langt enda :) Skal gjøre det snart.
Så bra. Ser fram til :)
Det kan hende det tar litt tid før det kommer, men da får du bare mase litt ;)